Top A

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore.

Top A

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore.

Top A

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore.

Fra angstanfall til mestringsfølelse

En tøff barndom og oppvekst preget livet til “Anne”(53). Det hun hadde av krefter brukte hun på andre med samme bakgrunn, helt til kroppen og hodet ikke ville lenger.

– Jeg er et nytt menneske. Før hadde jeg kraftige angstanfall, kom meg ikke hjemmefra, ofte ikke ut av senga en gang, våget ikke å gå i butikken. Nå har jeg gått på kurs, store messer fulle av mennesker, kjørt heis, bodd på hotell og fått troen på at jeg kan få til det jeg vil.

Anne hadde en tøff barndom, noe som gjorde at hun selv valgte å jobbe med barn og ungdom som kom fra lignende bakgrunn. Hun har voksne barn, bor landlig til, og har både hund og hest.

Smellen

For noen år siden skjønte hun at hun trengte å roe ned, selv om hun elsket jobben sin. En vanskelig, men nødvendig beslutning.

– Jeg har alltid slitt med troen på meg selv, hatt kraftige angstanfall, og vært redd for mye, ikke minst for å prøve noe nytt. Men nå som jeg fikk mer tid for meg selv ble jeg gående mye alene med tankene. Derfor bestemte jeg meg, noe nølende, for å melde meg på et kurs i noe som interesserte meg. Jeg hadde hatt lyst så lenge, men ikke våget. Gleden var stor da jeg besto prøven, til stor overraskelse for både meg og treneren.

Men etterpå kom smellen. Hun var utslitt og hadde brukt opp siste rest av krefter.

Dørstokkmila

Hun tenkte at hun måtte gjøre noe, begynne å trene eller ihvertfall komme seg mer ut. Men den beryktede dørstokkmila ble lang. Det var ofte umulig å stå opp, komme seg ut døra var vanskelig, og det å gå i butikken eller kjøre bil umulig. Hun hadde hørt at barnet til en venninne hadde fått hjelp hos Kromi Helse, og tenkte at det var verdt forsøket.

– Hvordan skal jeg komme meg dit, og kommer jeg først meg dit, tør jeg å gå helt inn? Det ble et mareritt å komme seg dit, og første møtet med Cathrine husker jeg ikke noe av.

Cathrine er psykolog hos Kromi Helse. Hun har brukt mye av utdannelsen sin til å studere hvordan kropp og psyke gjensidig påvirker hverandre.

Dårlig erfaring med helsevesenet

Anne hadde dårlig erfaring fra tidligere møter med helsevesenet og en fastlege som mest av alt ga henne mengder med medikamenter og lite annet.

– Skepsisen slapp fort; Måten de tok meg imot på og hvor fort de leste meg. Cathrine var flink til å gi meg små oppgaver som jeg nesten ikke visste jeg hadde fått, men som fikk meg over stadig nye sperrer. Siden jeg ikke er glad i å trene inne på apparater ga fysioterapeuten råd om hvordan jeg kunne gjøre de samme øvelsene på tur i skogen og bruke trær og annet til hjelp.

De satt opp en plan og gjort avtaler fremover og koblet til en fysioterapeut, som samarbeidet tett med dem. Kromi har som arbeidsmetode å jobbe i team, nettopp for å se hele mennesket og finne årsak.

– Problemet mitt var jo at panikken steg bare ved tanken på å kjøpe et brød. Så jeg begynte gradvis; Steg for steg fra inngangsdøra – først 50 meter, neste gang klarte jeg det ikke i det hele tatt, for så å kunne øke med 50 skritt i uka. Cathrine hjalp meg å snu tankene mine og sette meg mål. Det samme med bilen; sette meg inn, neste gang kjøre noen meter, for så å rygge samme strekning tilbake neste gang.

Ser fremover

Nå ser Anne fremover, setter seg klare mål og synes det er godt å stå opp hver dag.

– Nå er neste plan å sette seg i bilen og kjøre alene lengre strekninger, det skal Cathrine hjelpe meg med når våren kommer. Også har jeg meldt meg på i en konkurranse. Cathrine ligger alltid i bakhodet når tankene kommer. Jeg tenker “hva ville Cathrine sagt nå”, og det gir meg et klask i bakhodet og et spark i baken. Jeg føler en stor trygghet i å ha henne bare en telefon unna til en hver tid.

Det var en stor seier da hun nylig våget seg på nordens største messe, stappfullt og uoversiktlig, bodde på hotell og tok heis. Datteren var full av beundring for hvor langt hun hadde kommet.

– Nå ser jeg mer og opplever mer. Og innser jo at hvordan ting blir er opp til en selv og hva man gjør ut av det.

(“Anne” er anonymisert både i tekst og bilder av hensyn til utenomliggende årsaker)

Tagger:, , , , , ,

Spor fra din side.

Legg igjen en kommentar

Du må være logget inn for å kunne skrive kommentarer.